Om ansvarlig prosjekterende kommer frem til at en bestemmelse ikke kan oppfylles i et konkret tiltak, og det likevel er ønskelig å gå videre med planene, må det søkes om dispensasjon fra bestemmelsen. Dispensasjon = unntak.

Et tiltak (byggeprosjekt) skal – som det klare utgangspunkt – prosjekteres/planlegges i samsvar med bestemmelser i lover, forskrift og arealplaner (kommune- og reguleringsplaner). I noen spesielle og sjeldne tilfeller vil det derimot være behov for å fravike en bestemmelse for å oppnå gode og hensiktsmessige løsninger, uten å måtte gå gjennom en ressurskrevende og omstendelig reguleringsprosess.

Hva det kan det dispenseres fra?

Det følger av pbl. § 19-2 første ledd at «(k)ommunen kan gi … dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov». Dette viser til lovbestemmelser og forskrifter, herunder bindende planbestemmelser. Vilkår i byggetillatelse omfattes ikke, med mindre de følger opp slike krav.

Søknad om dispensasjon fra lover: Kommunen kan dispensere fra plan- og bygningsloven, vegloven, jernbaneloven mv. Typisk eksempel på dispensasjon fra lover, er avstandsbestemmelsene i plan- og bygningslovens § 29-4.

Søknad om dispensasjon fra forskrift: Kommunen kan dispensere fra byggteknisk forskrift. Dette er normalt kun aktuelt ved arbeider på eksisterende byggverk, i og med at det kan være utfordrende å tilpasse eksisterende bygningsmasse til dagens forskrifter. Typisk eksempel på dispensasjon fra forskrift, er energikravene i TEK17 kapittel 14.

Søknad om dispensasjon fra planer: Kommunen kan dispensere fra gjeldende arealplaner. Dette kan være kommuneplanens arealdel, kommunedelplaner eller reguleringsplan. Typisk eksempel på dispensasjon fra planer, er høydebegrensninger og utnyttelsesgrad.

Om kommunens mulighet for å dispensere

Utgangspunktet er at lover, forskrifter og bestemmelser skal følges inntil de endres eller oppheves. Det er på ingen måte kurant å fravike bestemmelser, og det kreves god og faglig begrunnelse.

Det er normalt ikke aktuelt å dispensere fra forskrift ved nybygg, og kommunen har ikke anledning til å dispensere fra saksbehandlingsregler.

To kumulative – og absolutte – vilkår skal vurderes. Vilkårene må tolkes i lys av at dispensasjon kun er ment å være en snever unntaksregel. Vilkårene er:

1. Hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, kan ikke bli vesentlig tilsidesatt.
   
   Kommunen identifiserer hvilke hensyn bestemmelsen det dispenseres fra, er ment å ivareta. Det vil normalt ikke være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen fortsatt gjør seg gjeldende med styrke.

   
   Når kommunene skal drøfte om hensynene bak bestemmelsene det dispenseres fra blir vesentlig tilsidesatt, må de identifisere hensynene bak bestemmelsene. Deretter må kommunene vurdere om den konkrete dispensasjonen innebærer vesentlig tilsidesettelse av hvert enkelt av disse hensynene.
   
   

2. Det må være en klar overvekt av fordeler.
   
   Fordelene ved å dispensere må være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Med «fordeler» menes det først og fremst allmennyttige fordeler, og det er i hovedsak de samfunnsmessige hensyn av planfaglig karakter som vektlegges. Fordeler knyttet til god areal- og ressursdisponering er også relevant. Personlige fordeler kan vektlegges, for eksempel der dispensasjon vil gi høyere funksjonalitet ved et byggverk eller et uteoppholdsareal, eller der tiltaket vil gi høyere arkitektonisk kvalitet.
   
   Fordelene trenger ikke nødvendigvis være tungtveiende. Det er tilstrekkelig at fordelene utgjør en overvekt i interesseavveiningen. Når det ikke gjør seg gjeldende konkrete ulemper av nevneverdig betydning, skal det mindre til for å konstatere overvekt av fordeler. Kommunens vurdering må likevel vise at det foreligger relevante, positive og klare fordeler. Kommunen har ikke anledning til å dispensere dersom dette vilkåret ikke er oppfylt.

Kommer et tiltak i konflikt med flere bestemmelser, vil de to grunnvilkårene sjelden være oppfylt. Et eksempel her er at det søkes om oppføring av en bolig i et landbruksområde som samtidig ligger innenfor strandsonen langs et populært vassdrag i kommuneplanens arealdel.

Om det søkes dispensasjon fra en bestemmelse i nyere arealplaner, vil kommunen være tilbakeholden med å dispensere. Jo mer finmasket gjeldende plan er, jo mer skal det til for å få innvilget unntak, da disse planene i utgangspunktet vurderes som mer tilpasset det aktuelle området, noe som ikke alltid er tilfellet med mer grovmaskede planer. For eksempel skal det mer til å få dispensasjon fra en nyere og detaljert reguleringsplans høydebestemmelser, enn fra plan- og bygningslovens høydebestemmelser. Lovens høydebestemmelser må sies å være generelle, og vil helt klart ikke passe inn i alle tiltak. Dette gjør at paragrafen ikke på noen måte mister sin kraft ved at det dispenseres fra den i enkelttiltak. Reguleringsplanens høydebestemmelser er ikke av generell karakter, og unntak fra reguleringsplanens bestemmelser vil lett kunne føre til at disse bestemmelsene mister sin kraft.

Hvordan søke om dispensasjon

Ansvarlig søker skal informere kommunen om at det søkes om dispensasjon. Byggesøknaden kan avslås dersom kommunens tillatelse forutsetter dispensasjon, og det ikke er søkt om dette. Dispensasjonssøknaden skal være skriftlig, og skal avklares før det gis rammetillatelse eller tillatelse i ett trinn. Kommunen kan foreta dispensasjonsbehandling i forkant av vanlig byggesaksbehandling, eller som en del av den vanlige byggesøknadsbehandlingen.

Dispensasjonssøknaden skal vise til hvilke(n) bestemmelse(r) det søkes dispensasjon fra, og argumentere for hvorfor kommunen bør innvilge søknaden. Søknaden må redegjøre grundig for hvorfor begge vilkår (hensyn og fordeler) oppfylles. Argumenter av privat karakter vil vanligvis ikke ilegges vekt, selv om det kan være ekstraordinære tilfeller som kommunen vil hensynta.

Naboer skal varsles om at det søkes om dispensasjon.

Vurderer du å søke om dispensasjon?

Det klare utgangspunkt er at et tiltak skal prosjekteres i tråd med alle lover, forskrifter og planer. Byggesaksforskriften omtaler muligheten for dispensasjon som spesielle tilfeller, og overordnede bygningsmyndigheter blir stadig strengere i sin veiledning til kommunen om uheldige virkninger av å dispensere framfor å endre bestemmelser. Dispensasjonsforhold er i seg selv en avslagshjemmel i byggesaken, og bør vurderes deretter. Det bør følgelig etterstrebes å tilpasse tiltaket til de til enhver tid gjeldende planer for tiltakseiendommen.

Det må presiseres at kommunen ikke på noen måte plikter å dispensere, selv ikke om begge nevnte vilkår skulle være oppfylt. Selv om hensynet bak bestemmelsen(e) ikke settes vesentlig til side og fordelene vurderes å være klart større enn ulempene, er det fortsatt opp til kommunens forvaltningsskjønn å bestemme om dispensasjonen skal gis. Dette kommer frem av plan- og bygningslovens § 19-2 første ledd, hvor det står at kommunen kan gi dispensasjon. Kommunen må på sin side ha en saklig grunn for ikke å dispensere. Dette kan for eksempel være at kommunen vil se saken i større sammenheng, eller at det har vært mange nok dispensasjoner i området og at det eventuelt bør utarbeides ny reguleringsplan før det gis tillatelse til flere tiltak innenfor planområdet.

OBS: Kommunens endelige vurdering av dispensasjonssøknaden er undergitt fritt skjønn. Her vil kommunens selvstyre og selvbestemmelsesrett stå sentralt. Et avslag kan klages inn for Statsforvalteren som kan prøve kommunens avgjørelse, men er etter forvaltningsloven pålagt å legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn (jevnfør forvaltningslovens § 34). Statsforvalteren bør som klageinstans være tilbakeholdne med å tilsidesette den konkrete avveiningen som kommunen har foretatt.

Innholdet i denne artikkelen inneholder forfatterens forståelse, tolkning og konklusjon av relevante lover, forskrifter, rundskriv, tolkningsuttalelser, anerkjent juridisk teori mv. Innholdet er derfor beskyttet av åndsverklovens § 2. Enhver gjengivelse av innholdet i «opprinnelig eller endret skikkelse, i oversettelse eller annen bearbeidelse» (jfr. 3, fjerde avsnitt) vil bli ivaretatt i henhold til gjeldende lovgivning.